I det siste har jeg lest mye av det som skrives om rusreformen, det har gitt hodepine. I debatten er alle deltagere skråsikre på konsekvenser av reformen. Hva skal og kan man mene om noe så betent? Her er imidlertid min veldig u-kvalifisert synsing. Både om debattene og løsningene som foreslås. Jeg er ikke som mange andre skråsikker på noe, mest av alt er jeg usikker. Det handler om at reformen og det den søker å løse er komplekst og sammensatt.
Jeg mener selvfølgelig at å møte rusavhengige med helsehjelp istedenfor straff er bra og etisk riktig. Alt annet er u-etisk. Imidlertid er jeg usikker på om reformen vil medføre økte rusutfordringer for barn og unge. Kan man egentlig vite hvordan en stor endring i ruspolitikken i Norge slår ut på sikt? Dekker de skråsikre seg bak et kunnskapsgrunnlag som er svakt? Er ikke rusreformen i første rekke en politisk, ideologisk og etisk verdidebatt der innbyggernes og samfunnets verdier er sentrale?
For meg har alltid konsekvensene betydd noe
På 90 tallet bodde jeg fire år i Nederland, da var jeg ofte på ulike «Coffee-shop`s». For meg fungerte cannabis som medisin mot fyllesyke og angst, den gav meg mulighet til å drikke videre. Imidlertid var det ikke slik at jeg røykte cannabis ofte i Norge i den perioden, fordi dette kunne gi konsekvenser. Det var heller ikke tilgjengelig i miljøene jeg vanket. Kan det være slik at vi gjennom reformen vil øke tilgjengeligheten, og ved at vi tar bort noen konsekvenser, vil dette da medføre økt forbruk for noen?
Det finnes ikke beviser for at straff minsker bruken av narkotika. Imidlertid finnes det heller ikke beviser for at rusreformen i Norge ikke vil føre til økt forbruk. Vi kan ikke bevise eller forske på noe som ikke har skjedd. All endring i ruspolitikken er i utgangspunktet et sosialt eksperiment. Så vil tiden vise om dette blir vår tids største sosialpolitiske reform eller et feilslått eksperiment.
Alkohol er det mest skadelige rusmiddelet vi har.
Som en av de som har kjent alkoholens konsekvenser på kroppen er jeg veldig enig i at det er ulogisk at alkohol er lovlig og cannabis ulovlig. Imidlertid er det slik at alkohol kommer vi ikke til å forby. Det har et kulturelt fortfeste og en oppslutning som gjør at et forbud ikke vil ha legitimitet i befolkningen.
Vi vet at kun 7 prosent av de som strever med alkoholproblemer mottar helsehjelp. Det er ingen tvil om at det er innenfor dette området vi har mest å tjene på og utvikle tjenester. Det er dessverre slik at en mamma eller pappa som drikker store mengder alkohol nok skader barn mer enn voksne som røyker litt cannabis. Imidlertid er det ikke slik at jeg tror avkriminalisering av cannabis vil medføre nedgang i forbruk av alkohol. Men jeg vet ikke. Jeg vet at jeg ville røyka mer i ungdommen om det ikke gav meg konsekvenser, og siden røyk fungerte som en medisin dagen derpå kan det faktisk hende jeg ville drukket mye mer også. Imidlertid er jeg sikkert et særtilfelle på alle måter.
En polarisert debatt
De siste fire årene har jeg fulgt denne debatten fra sidelinjen. De skråsikre overbeviser de uvitende på begge sider av debatten. Forskningskunnskap forfektes og de aller fleste er mest opptatt av den kunnskapen som støtter eget syn. Det er en monolog basert debattform. Temperaturen er høy i kommentarfeltene på sosiale medier. Ofte undrer jeg meg over begrepsbruken og hvordan vi omtaler hverandre. Noe fremstår som regelrett mobbing, motstandere blir latterliggjort. Der deltagere som ikke støtter dit kunnskapssyn er dumme, uvitende ulærde, slemme og onde.
For meg frister det lite å gå inn i en debatt der man stempler menings motstanderne som svikere, nazister, mordere og idioter. Media er ikke bedre. Dagbladet skriver i en leder: «Nå må ondskapen ta slutt?». I mitt hode er ondskap et sterkt begrep. Språkbruken gjør meg nysgjerrig. Ser Dagbladet lovens håndhevere som de ondes verktøy, eller er det samfunnet som har bedrevet ondskap?
Vil politifolk gjennom de siste årene kjenne seg igjen i at de har vært onde? Har fagpersoner på rusfeltet og befolkning gjennom fravær av motstand mot et regime legitimert ondskap? Når enda mange er motstandere av reformen, er det grunn til å undres over om denne delen av befolkningen er onde, eller har de bare ikke har forstått det samme som Dagbladet? Jeg kjenner svært få onde mennesker. Jeg mener derfor det er spesielt at Dagbladet betrakter meningsmotstandere som onde.
Når politiske verdier og valg blir ulogiske
Den politiske debatten fremstår nok også for utenforstående som polarisert, karikert og ulogisk. Partiet som kanskje er største tilhengeren av en liberal alkoholpolitikk (FRP) er de som er mest motstander av rusreformen. Det ble en parodi for mange av oss når Sylvi Listhaug utrykte stor bekymring knyttet til rusdoser. Hun kunne i en annen sammenheng funnet på og satt seg på en Euro-pall med øl og vært fornøyd med at de hadde fått ned alkoholavgiftene. Høyre har i de siste årene vært tilhenger av en kunnskapsbasert ruspolitikk. Imidlertid måtte partiet svelge noen kameler i forbindelse med sist års budsjettoppgjør da resultatet ble en senkning av alkoholprisene.
Lavere pris og økt tilgjengelighet gir økt forbruk. Økt forbruk gir mer helseskader. Derfor har vi forpliktet oss gjennom avtaler til å få ned alkoholforbruket, dette blir godt synligjort i den nye alkoholstrategien som kom. Senterpartiet er opptatt av alt som kan spire og gro, men cannabis bør vi helst ikke dyrke. Jeg vet ikke om det manglende engasjementet kan skyldes at det i uoverskuelig fremtid ville dette vært en type jordbruksvirksomhet som hadde vært levedyktig uten subsidier.
Uansett handler dette nok for noen partier om å markere seg i en debatt som kan gi stemmer. Vi vet at ruspolitikk er populært blant folk flest. Det er liksom slik at du kan ikke bli stortingspolitikere uten å ha besøkt XX antall væresteder for brukere av illegale rusmidler. På den annen side lærer de fort på politikerhøyskolen at alkohol det snakker du helst ikke så mye om. Det å markere motstand mot et rusmiddel som 90 prosent av den norske befolkning nyter, er jevngodt med politisk selvmord. Om du ikke kommer fra partiet som vanligvis er motstander av alle rusmidler (KRF).
Grunnen til at jeg karikerer politiske parti er fordi det gir meg som brukerrepresentant et problem, om jeg da stemmer for eksempel KRF vil mange av mine kollegaer mene at jeg ikke kan representere brukere. Eller hva om jeg var enig med Senterpartiet, er jeg da et uetisk menneske? Er det virkelig slik at den delen av arbeiderpartiet som er mot reformen er slemme, onde mennesker som ikke forstår.
Paradokset er at mens rusreformen skal redusere stigma og skam, er det få politiske tanker for hvordan vi skal bygge ned skam og stigma knyttet til alkoholavhengighet. Det er en grunn til at kun en av ti mottar behandling. Vi vet at på sykehusene har hver fjerde pasient en alkoholrelatert skade. Paradoksalt nok er vi nå veldig engasjerte i rådgivende enheter for cannabisbrukere i kommunen, men på sykehusene vegrer vi oss for å gi pasientene råd for rusproblemene som koster milliarder.
Kanskje alle har litt rett?
Jeg tror i debatten at alle har litt rett. Jeg tror/vet tilhengerne har rett i at noe må gjøres, vi kan ikke fortsette å jage, ransake og bøtelegge personer med en kjent problematikk. Vi trenger verktøy, tilnærminger og et lovverk som beskytter og gir helsehjelp og inkludering fremfor stigmatisering, utenforskap og straff. Det er ingen tvil om at praksisen vi utøver i møte med den som strever er feilslått. At man i deler av tjenestene vil miste verktøy knyttet til forebygging vektlegger jeg mindre.
Mange prøver cannabis i dag, men velger å ikke fortsette, det tror jeg handler om konsekvensene. Reformen visker ut noen av disse konsekvensene. Derfor TROR jeg dette vil medføre økt bruk av illegale rusmidler blant unge. Men sannheten er jo at de unge drikker mindre alkohol i dag enn tidligere, det er i foreldregenerasjonen de største utfordringene finnes (da snakker jeg om alkohol).
Det er faktisk slik at sannsynligheten for at en ungdom skader seg eller andre med høy promille nok kanskje er større enn om poden sitter på gutterommet og røyker cannabis og spiller dataspill. Jeg tror reformen treffer en kulturell kontekst og vil slå ulikt ut i ulike samfunn. Derfor tror jeg reformen vil slå ut helt annerledes i Alta enn på Grønland i Oslo.
Det jeg er enig med motstanderne om er at denne reformen i liten grad hjelper de mest utsatte. Det gis inntrykk av at de mest utsatte daglig påføres pine, lidelse og smerte av lovens lange arm. Helst med en påfølgende hulroms undersøkelse. Om onkel politi er så analfikserte, maktsyke og småsadistiske som de blir fremstilt som i media håper jeg de snart får profesjonell hjelp. Imidlertid snakkes det lite om at det som påfører rusavhengige mest pine, smerte og lidelse ofte er rusmiddelet. Et naturlig spørsmål å stille er hvordan skal vi lette pine og lidelsen for den største gruppen som strever med rus? 300.000 personer strever med alkohol, mange av disse er foreldre.
Vi snakker for lite om sammenhengene
Vi snakker lite om det faktum at mange av de ungdommene som utvikler et problem med illegale rusmidler har hatt foreldre med et alkoholproblem. Det fleste som eksperimentere med illegale rusmidler utvikler IKKE et problem. Derfor må vi snakke mye mer om hvilke faktorer som gjør at de unge ikke fortsetter. Noe jeg TROR er en bra beskyttende faktor er at foreldrene ikke drikker og slåss hver helg. I debatten blir også ungdom ofte fremstilt som om de ikke forstår nyansene knyttet til avkriminalisering og legalisering, selvfølgelig forstår de det. Ungdom forstår nå følgende a) Det blir mindre konsekvenser ved å røyke hasj b) Konsekvensene ved å røyke hasj er større enn ved å drikke alkohol (om man ser bort fra dagen derpå reaksjoner). C) Vi kan ha xx gram av xx stoff, har vi mer blir det å møte i rådgivende enhet eller få rettsgebyr. Min bekymring er at vi lager sære u-logiske tjenester:Nå lager vi en ordning som sier at 16 åringen som er beruset kjøres hjem av politiet, men 16 åringen som «tas» med et illegalt rusmiddel må møte i rådgivende enhet i kommunen.
Jeg er bekymret for at kommuner som i utgangspunktet ikke klarer å levere lovpålagte tjenester, nå må bygge opp enheter som skal tilby hjelp til den som ikke vil ha eller egentlig trenger hjelp. Jeg er bekymret for at vi fremover setter søkelys på poden som drikker eller røyker cannabis når det egentlige problemet er at foreldrene drikker, krangler og slåss hver helg. Vi vet også at mange av de tunge rusavhengige har hatt en oppvekster negativt preget av voksnes alkoholbruk.
Min bekymring er at rådgivende enhet blir en hybrid av straff med bøter ved manglende oppmøte gjennom enkeltvedtak. Dette enkeltvedtaket blir en byråkratisering av tjenestene vi ikke trenger. Enkeltvedtaket medfører at brukere har klagerett, pengene som kommer inn går ikke til kommunen. Derfor er det stor grunn til å tro at denne «kan» vurderingen vil bli ulikt håndtert av ulike kommuner. Jeg tror noen kommuner vil bli ivrige på å fatte vedtak om rettsgebyr, og andre vil være svært lite ivrige. Det blir spennende å se om ungdom fra Oslo vest med ressurssterke foreldre klager og får mer medhold enn andre. For meg virker rådgivende enhet som et organ, som skal gjøre reformen litt mer spiselig for folk flest, men jeg er bekymret for den reelle forebyggende effekten. Rådgivende enhet vil sende signal til ungdommen om at det er mer ok å drikke alkohol enn å røyke cannabis. Det vi bør spørre oss om er kanskje; Er sannsynligheten for helseskader av cannabis eller alkohol størst?
Jeg er fremdeles usikker på mye
Jeg har vinglet mye i spørsmålet knyttet til rusreformen, for jeg mener i utgangspunktet at cannabis og de fleste andre rusmidlene som omfattes av reformen er mye mindre skadelig enn alkohol. Jeg er også usikker fordi at å ytre seg kritisk mot en setning i reformen er det samme som å være tilhenger av ondskapen dagbladet beskriver. Ytrer du usikkerhet knyttet til noen av løsningene som foreslås er du samtidig tilhenger av stigmatisering, utenforskap, straff og forfølging. Ofte blir man tillagt verdier, og holdninger ingen av oss vil være vedkjente. En annen årsak til min usikkerhet er at jeg selvfølgelig ønsker å møte personer som har rusutfordring med helsehjelp og ikke straff. Jeg tror heller ikke reformen slik den fremstår løser utfordringene for de som har det tyngst.
Regjeringen har tidligere vist liten vilje til å øremerke penger til kommunal rusomsorg, og i kampen om omsorgsplasser, skoler og andre lovpålagte tjenester er min erfaring at rusavhengige og tjenestene til disse blir tapere i budsjettkamper. Jeg tror ikke vi får bedre boliger, bedre fastleger eller at overdosetallene går veldig ned av denne reformen, dessverre. Imidlertid har jeg landet på at for meg er spørsmålet om rusreformen et ideologisk, etisk, moralsk og verdimessig valg.
Vi kan ikke snakke om en kunnskapsbasert ruspolitikk uten også å snakke om alkohol.
Det må poengteres at selv om jeg er motstander av for eksempel en rådgivende enhet, er jeg tilhenger av store deler av det som handler om å gi helsehjelp til de som trenger det. Det som er utslagsgivende for min motstand er hvorfor skal vi påtvinge en 16 åring råd og helsehjelp for cannabisrøyking, når han som drikker alkohol «slipper»? Hvorfor er vi så opptatt av å påtvinge cannabisrøykere råd, når vi vet at vi kun evner å gi hjelp til 1 av 10 som har alkoholproblemer?
En kunnskapsbasert ruspolitikk handler også om å snakke om hvordan voksnes rusbruk påvirker ungdommenes valg. Å tro at en rusreform vil endre alt er litt rart, for vi vet at det er et mindretall som bruker illegale rusmidler og en majoritet som bruker det rusmiddelet som skader mest og flest. Kanskje rusreformen er et skritt i riktig retning, jeg VET faktisk ikke, for som sagt dette er et sosialt eksperiment som aldri har vært prøvd i Alta, Kautokeino, Vennesla, Grønland eller Vinje kommune.
Det jeg har savnet mest i debatten er den undring og usikkerhet jeg føler. Har noen fasit på hvordan dette blir? Vet vi nok om hvilke tjenester som blir dårligere når kommunene må bygge opp noe nytt? Uavhengig av rusreform eller ikke, vi må snart slutte å tro at enkle løsninger hjelper på komplekse problemer. Det er også klart for meg at noe må gjøres, og området det brenner mest etter mitt syn er det vi snakker minst om. Voksnes alkoholbruk, men det er ofte litt vanskeligere å snakke om den ruspolitikken, ikke sant?
Tanker med og uten tømmermenn 