I sykehustalen 2022 sa vår nye helseminister: «Regjeringen … jobber nå med å utarbeide en opptrappingsplan for psykisk helse og en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet». Dette har skapt noen grublerier fra meg som brukerrepresentant, pasient og fagperson. Jeg velger derfor å skrive en personlig tekst knyttet til pasientrollen jeg har hatt de siste årene. Som ansatt både i en brukerorganisasjon, og i en kompetansetjeneste skaper denne rollen ofte undring, refleksjoner og ikke minst læring.
Et tilbakeblikk
Sist uke var det to merkedager, det var 16 år siden jeg tok en pause fra alkohol, pausen varte i 13 år til mars 2019. Det betyr at sist uke var det tre år siden jeg drakk, som var i mars 2019. Den våren fant jeg også ut at jeg ikke orket å være her lenger, og forsøkte å avslutte alt en dag livet var for mørkt. Hele våren 2019 gikk det ikke en dag at jeg ikke tenkte tanken; dette orker jeg ikke lenger, livet gjør for vondt!
Når jeg endelig begynte å få hodet over vannet og så et etterlengtet lys i tunnelen, kom pandemien. I dag er det to år siden vi stengte landet, to år siden plakater med «alt blir bra», hamstring, virusfrykt og psykisk u-helse ble en del av hverdagen for meg og mange andre. Når sår, arr og traumer gjør for vondt, ryggsekken er for full, eller håpløshet og mørket flytter inn er veien tilbake til rus dessverre kort for noen av oss. Høsten 2020 oppsøkte jeg derfor hjelpeapparatet igjen, skammen dette utløste overskygget alt. Jeg valgte imidlertid etter en stund å være åpen, da jeg har erfart det som nyttig for meg i tidligere kriser. Nå har jeg gått i behandling i 1,5 år, fordi jeg trenger det, fordi rusen frister. Imidlertid er det slik at om jeg skulle velge rusen er det ikke fordi jeg savner rusen, men fordi jeg ikke orker å stå i møkka av følelser, arr og traumer lenger. Jeg går derfor i traumebehandling, og er veldig fornøyd med behandlingen jeg får. Selv om hverken jeg eller behandleren er opphengt i diagnoser, registrering eller pakkeforløp kan jeg si at jeg har fått (og fremdeles får) hjelp som hjelper.
For meg er det relasjonene som betyr noe når jeg er i behandling
Etter en stund som pasient oppdaget jeg at jeg var i pakkeforløp psykisk helse og ikke TSB, da følte jeg meg egentlig litt snytt, jeg er (vil jo helst være) ruspasient. Jeg var også med i arbeidsgruppen som utarbeidet det pakkeforløpet. Hun lovet meg imidlertid at om jeg valgte rusen skulle hun overflytte meg fra psykisk helse pakkeforløpet til TSB, så håpløst nærsynt kan jeg være!
Jeg liker behandleren min, hun duller ikke med meg, hun klarer å borre der det skal borres, og er en av flere grunner til at jeg fremdeles er her. Hun hjelper meg å sortere, rydde i arr, traumer, erfaringer og relasjoner. Jeg må også innrømme at jeg fikk klump i halsen når jeg var hos henne lille julaften andre året på rad og hun gav meg en lapp med privat nummeret og sa ring om det er krise Tommy. Jeg ringte ikke, men at hun gav tilbudet gir meg håp! Det finnes mye flinke engasjerte folk der ute!
Det handler om å ha kunnskap til å ta gode valg
Som brukerrepresentant kan jeg lett tro at hjelpen jeg får er vanlig. Imidlertid vet jeg at jeg ikke ville klart å ta imot samme hjelpetilbud om jeg var i aktiv rus. Jeg ville vært en av de umulige, som glemte eller ikke ville komme til timen, som stresset med egenandeler og skapte kaos. Ikke bare fordi jeg drakk, men fordi jeg også har psykisk helse utfordringer. Det er liten grunn til å tro at disse vil bedres av destruktiv rusing. Jeg har også andre fordeler som pasient, jeg har erfart hva som har vært nyttig, og ikke minst u-nyttig for meg tidligere, og jeg har god kunnskap om behandlingsapparatet.
Utfordringen mange strever med er at de ikke har verktøy til å ta bedre valg. Selv om man klarer å være rusfri i perioder ute i kommunen eller i døgnbehandling oppstår det utfordringer. Små og store hverdagskriser treffer, skammen over å begynne å tenke på å selvmedisinere seg oppstår. Mange ser avhengighet som et valg. At man velger tilbakefall og rusen. For meg er dette en forenkling av noe veldig komplekst. Jeg velger ikke smerten og lidelsen om jeg har bedre valg. I dag har jeg heldigvis mange av verktøyene jeg trenger til å ta gode valg, disse verktøyene virker i dag, men det kan godt hende de er borte igjen i neste krise. Svært få av oss vet hva morgendagen bringer.
Dessverre har ofte hjelpeapparatet en forventning om at vi handler rasjonelt i krisene som oppstår. For tre år siden ringte jeg servicetorget i kommunen jeg bodde i, jeg ringte med skjult nummer fordi jeg skammet meg. Jeg spurte om jeg kunne få snakke med en psykolog, tilbudet jeg fikk var en lavterskel selvhjelpsgruppe i regi av kommunen. Der skulle jeg snakke, om selvmordsforsøket, om skammen over å streve med selvmordstanker og håpløshet. I en gruppe med fremmede skulle jeg dele av mitt innerste, heldigvis stilte fastlegen opp og var der for meg i denne perioden.
En meningsfull hverdag og helsekompetanse er nøkkelen til mestring.
Fra 2000 til 2007 var jeg stort sett utenfor arbeidslivet. Flere ganger i nyere tid har kollegaer av meg blitt overrasket når jeg skriver hvordan jeg egentlig har hatt det, og noen blir sikkert overasket av denne teksten også. For jeg har mange jeg kan snakke med om slike ting, mange som bryr seg. Men jeg er imidlertid ikke på jobb for å snakke om utfordringene mine, jeg er på jobb for å gjøre det jeg kan. Jeg trenger en bekymringsfri mestringsarena der jeg kan le og ha det moro. Jeg er heldig, og klarer å være i jobb samtidig som jeg er i behandling. Hovedgrunnen til at jeg fremdeles er her er at jeg har en meningsfull hverdag, og en jobb hvor jeg opplever mestring og annerkjennelse. Jeg vet også at står jeg i utfordringen blir livet stort sett bra til slutt. Ting går seg til igjen.
Noe av det som har gitt mest mening de siste årene er pasientundervisning. Der møter jeg personer innlagt i rusbehandling. Undervisning der vi som likepersoner tematisere avhengighet, følelser, pårørende- og barneperspektivet, recovery, selvmord, tilbakefall, skam overdoser og betydningen av brukermedvirkning. Målet er å øke pasientenes helsekompetanse. Vi forsøker å gi pasientene kunnskap og verktøy som kan være nyttige både i og etter behandling. Dette har vi nå gjort i 6 år, og har hatt 110 temadager for 3500 pasienter. 80 ulike innledere har bidratt. De siste årene har denne undervisningen blitt nær, jeg identifisere meg mer med pasientene i dag enn jeg gjorde for noen år siden. Mange av disse har som meg psykiskhelse utfordringer, erfaring med traumer, selvmordsproblematikk og relasjonskader.
Hva ønsker jeg meg fra en forebyggings og behandlingsreform på rusfeltet
Som pasient, brukerrepresentant og fagperson er ønskene mange. Om noen av disse kan innfris vet jeg ikke, det jeg kanskje mest av alt ønsker meg er at alle kan få en hverdag de kan leve i, og med. Det er lett å tenke forebygging som innsats kun mot barn og unge. Imidlertid tror jeg der vi kan forebygge mest er overfor voksne med et problematisk forhold til alkohol. Dette vil også være god forebygging for barn og ungdom, for ved å gi voksne hjelp, skaper vi tryggere oppvekstsvilkår for neste generasjon. Vi vet at 10 prosent av befolkningen er stordrikkere, mange av disse får helse utfordringer. Vi vet også at mange av disse skader omgivelsene sine. 50 tusen kvinner slås hvert år av en beruset person. Vi vet at over 100.000 barn har en oppvekst negativt preget av voksnes alkoholbruk. Vi vet også at barn som vokser opp med foreldre med et alkoholproblem vil være mer utsatt for egne rus eller psykisk helse-utfordringer i voksenlivet. Derfor må vi klare og gi voksne god hjelp før den voksnes alkoholbruk skader barns oppvekst. Det gjør vi ved å ta alkohol på alvor i somatiske helsetjenester. Det er et paradoks at under pandemien har vi til stadighet fått opplyst tallet på inneliggende med Covid som på det meste har vært rundt 500. Samtidig ligger det pasienter med alkoholskader i 2000 sykehussenger.
Jeg håper den helsefremmende effekten en meningsfull hverdag har løftes opp og frem. Vi trenger alle rom hvor vi opplever mestring, annerkjennelse og mening. For meg er jobben løsningen, for andre kan det være andre arenaer. Noen av mine ønsker til en forebyggingsreform kan være:
- Jeg ønsker meg helsetjenester som bygger ned terskler der disse finnes, som ser sammenhengen mellom levekår, økonomi, bolig, nettverk og tilgang til helsetjenester.
- Jeg ønsker meg et mangfoldig tilbud, der mangfoldet kanskje er nøkkelen som gir pasienter reelle gode valgmuligheter slik at alle brukere og pasienter får hjelp som hjelper!
- Jeg ønsker meg modige politikere som tør å si at i 2000 senger på somatiske sykehus ligger det en person med alkoholskader. Disse pasientene trenger også helsekompetanse.
- Jeg ønsker at alle tjenester ser sammenhengen mellom psykisk helse, rus, og somatikk. Vi må gi integrert behandling alle steder, alt annet er etisk og samfunnsøkonomisk galskap.
- Jeg ønsker meg en helseminister som sier til tjenestene at de må tematisere alkohol og medikamentbruk i møte med eldre som drikker seg inn i alderdommen og glemselen.
- Jeg ønsker meg digitale tilbud til den gruppen som av frykt for stigmatisering aldri oppsøker hjelpeapparatet. Kun 7 % av de med alkoholproblemer oppsøker hjelpeapparatet.
- Jeg ønsker at alle pasienter får god og tilrettelagt helsekompetanse som gir kunnskap og kompetanse til å møte hverdagen og utfordringene livet gir oss alle.
Det er bra at man satser på psykisk helse og rus feltet som to felt som skal trappes opp. Imidlertid er det viktig at man signaliserer at avhengighet av illegale rusmidler og problematisk alkoholbruk ofte også innebærer psykisk helse utfordringer. Vi vet at for mange forsvinner behovet for rus når ny mening oppstår, ofte gjennom relasjoner, jobb, nettverk, religion, natur eller aktivitet.
For meg er alt dette god og viktig forebygging og kanskje det er så enkelt at: Med en meningsfull hverdag, gir rusen litt mindre mening.
Tanker med og uten tømmermenn 